Turistbåten

– Sänn hadde jag då en uke ombord på Polarstar, med dom her svenske gubbarna, hehe. Og vi var rundt på Danskeøya og Kvitøya, såg det hela. Båten var full av historie. Det var sjømenn från Hareid og dom trakterna der som var om bord. Kaptein var han Johan Holstad, og sønnen hans var om bord, og det var fantastiska folk. Min førsta tur, helt spesiell, det går inte å forklara.

Det var det dåverande selskapet Svalbard Polar Travel som disponerte Polarstar. Skuta gjekk den første sesongen med turistar i 1990 og bana på sett og viss veg for det nye reiselivet. Medan dei mindre båtane som hadde trafikkert med besøkande, stort sett heldt seg i nærområdet til Longyearbyen, kunne turistane no gå rundt heile øygruppa. Fantomskipet, sa dei om Polarstar.

Anna Lena Ekeblad drog heim etter den intense sommarflørten sin og hadde fått eit mål, og eitt mål åleine: Å få jobb på Svalbard. Neste sommar skrapa ho saman det ho hadde av pengar for å få ein ny tur med Polarstar. Denne gongen var Audun Gården skipper og reisefølgjet svenske ornitologar. Så då låg ho ei veke i Krossfjorden saman med dei og såg på fuglar før dei vart henta av Polarstar og tok den same turen rundt som året før.

– Da hadde jag jo ikke nåt forhold til det, så alt var normalt. Nu forstår jag hvilke enorma distanser vi gikk. Opp til nordvesthjørnet, og sänn ned Hinlopen og bort til Kvitøya, og fra Kvitøya til Karl 12-øya. Alle dom øyarna er i dag avstengda. Så gikk vi ned i Storfjorden, det som heter Freemannsøerna, fikk med oss både Barentsøy og Edgeøya og rundt Sørkapp. Og jag ble vekt tidlig en morron på et sted som heter Sanmarinvågen, det er presis under Hornsundstind, en av de trångaste, små fjordane i Hornsund. Fantastisk! Jag som kom från Skåne, hadde nesten inte sett et fjell over 50 meter. Så ble jag vekt av en av mannskapet. No må du stå opp! sa han, på denne her sunnmørsdialekten. Elles vil du ångre deg heile livet! Så jag måtte ut på dekk og se. Og det var så fantastisk vakkert. Breer og høye fjell. Jag såg alt det der den første ukan, jag var helt slut.

Men arbeid der nord var det vanskeleg med. Anna Lena flytta til Kiruna og utdanna seg til arktisk guide, hadde ein mellomstopp på spekkhoggarsafari i Narvik, fekk guideoppdrag på ein mindre båt i Longyearbyen i 1995, før ho kapra drøymejobben som guide på Polarstar den siste sesongen skuta gjekk med turistar, i 1997.

– Det var sånna hardhauser til mannskap. Det var jo alle plassar man kom til der det kanskje ikke hadde vært så veldig mye folk før. I dag har de litt større båtar,
litt tøffare motorer. Men då krøp vi i land på stein, på østsida, og visste inte riktig hvor vi var, og stolte selvfølgelig på mannskapet og kaptenen. Det var fantastisk spennande. Man krøp nesten opp på land med skutan, med lodd foran for å finne fram hvor man kunne være. Så den var jo på grunn nån gånger.

– Og trange lugarar?

– Ja, förfärligt. Jag såg jo før mej at jag skulle få byta, jag kjøpte under dekket og tenkte det skulle jag fiksa, og så kom man jo om bord og så – nej, det var ingen ting over dekk. Kjempetrångt. Og dom måtte inn på lugaren og åpne lukerna når vi skulle ankra.

Men det var det som var sjarmen for henne. Trangt med salt og sterk skipsmat, oljelukt og stank. Og å kunne gå i land overalt.

– Jag vet många som inte hadde syns det var nåt i det hele tatt, å spisa tørt knekkebrød og bara fisk, og tranlukt, det lukta sikkert litt sæl. Men jag syns bara det var helt fantastisk.

Når dei attpåtil fekk møte både isbjørn og kvalross, kunne ho vanskeleg ønske seg meir. Seinare, seier ho, forstod ho kor dyktig mannskapet var som fann desse bjørnane. At dyra liksom ikkje berre låg der og venta på dei.

Den røffe mannskulturen hadde ho ingen problem med.

– Som ung og blond blev man litt ekstra løftad, fikk litt ekstra sjyss, kunne sitta på bruen utan problem, kunne ta til mej kunnskap, historier. Det var mest fordel egentlig. Vi hadde en dusj på deling, allihopa. Men det var liksom inte nåt. Vi var tre damer som delte lugar. Det var bara svenskar.

Anna Lena Ekeblad vart verande på Svalbard, som guide og museumsarbeidar. Ho har tenkt mykje på Polarstar – og eit menneske som ho aldri har møtt, men beundrar så sterkt: Else Karlsen.

– Hon blev som en sånn dronning før mej. Jeg har aldri møtt henne, har hatt kontakt, men aldri møtt henne. Men hon er som en dronningsskikkelse, forbilde. En kvinne som eier en ishavsskute! Så stort! Og alle som nånsinne har pratat om henne, møtt henne, har sånn aktning for henne, næstan ærbødighet. Når Elses navn ble nevnt, rettet folk liksom automatisk ryggen. I ærbødighet og respekt.

Anna Lena saknar Polarstar. I eskene sine har ho spart på alle rutene og brosjyrene frå den tida.

– Det kommer ju en dag at Polarstar kommer tilbake. Jag elskar den båten.

”Medan MS Polarstar alltid sträver framåt, strävade de tre ibland förgäves. En kilometer framåt på isen kunde bli fem kilometer bakåt i verkligheten på grund av havströmmarna.

Vi spiser gott på vår båt. Schnitzel brunsås, grönsaker, Coca-Cola, öl eller måltids-dricka, jello och vaniljsås, samma dag som de tre för hundra år sedan åt rå björnnjure med salt.

’Smakar förträffligt’, skrev Andreé som bestämt att de skulle äta björnköttet rått som omväxling. Kanske i sig en dödsdom eftersom de tre kan ha dött av trikiner i isbjörnköttet.”

Den svenske journalisten omtalte Polarstar litt originalt som ”selfiskebåten”. Passasjerane skulle ikkje ha nokon illusjon om standarden ombord sjølv om dei hadde betalt 20 000 norske kroner for turen: ”Resan kallades för kryssning och deltagarna hade nog förväntat sig en högre standard. Bor man på en båt av det slaget är det vandrarhemsstandard som gäller. Vår trekojshytt var trång og krävde av mig gymnastiska färdigheter när man skulle lägga sig. Men besättningen var mycket trevlig och maten mycket god, som sig bör till sjöss.”

Wiik hadde straks lagt merke til dei sterke banda det var mellom skuta og mannskapet på den eine sida og folket i Longyearbyen og Ny-Ålesund på den andre. Det var ingen tvil om kor stor pris dei fastbuande sette på at Polarstar var tilbake: Å komme om bord i skuta for å slå av en prat og få seg et krus kaffe er populært for både mannskap og fastboende, skreiv Wiik.

Den fremste fordelen med skuta, meinte han, var at det var plass til få passasjerar. Det skapte eit godt forhold mellom dei og mannskapet:

”På noen turer kan det oppleves som en stor familie. En tur i styrehuset for å snakke med skipperen eller en tur innom byssa for å inspisere dagens lunsj (og få varme seg litt) er en naturlig del av hverdagen om bord. Passasjerene føler seg også ekstra trygg når de hører at skipper Johan Holstad har vært i Svalbard-farvannet ca. 25 år…

Som på alle andre båter er mat en viktig del av trivselen om bord. Varmretter til alle måltider og et variert frokost- og lunsjbord er derfor et avbrekk og en sammenkomst mange ser fram til når en har vært på dekk i mange timer, eller kommer fra land og er full av inntrykk og opplevelser. Morsomt er det også som stuert å føle at maten virkelig blir satt pris på, og at passasjerer etter måltider og endt tur tar deg og resten av mannskapet i handa og takker for god forpleining. Dette kommer godt med når en jobber intensivt, ofte mer enn 12 timer i døgnet…

… Polarstar er en gammel skute, men har tross modernisering beholdt sin gamle sjarm. Det hvitmalte skroget med de ‘gamle linjene’, som sakte glir fram en solfylt sommernatt, gir en følelse av å være på ei skute som er en integrert del av naturen her langt mot nord. En får også oppleve kreftene som må til for å forsere tre til fire meter tykk is på veg mot isbjørnens rike. Her kommer en ikke langt med en skute som ikke er bygget for polarstrøk.”

Ein av dei som nådde ein tur med turistbåten Polarstar var Ivar Ytreland. Skuta tok innimellom passasjerar også til Aust-Grønland, og Ytreland – tidlegare fylkesordførar i Sør-Trøndelag og rutinert fangstmann på Grønland i tidlege år – skreiv ein rapport etter ein slik tur i 1996. Han fortalde begeistra om mange høgdepunkt: Moskussafari og fjellklatring, og eit eventyrleg fiske etter sjørøye i innsjøen på Strindbergland: ”Jeg ble skikkelig imponert – jeg er vel kanskje den som har fisket mest sjørøye på NØG (Nordaust-Grønland) – det var på tusenvis, men aldri fikk eller så jeg så store sjørøyer som de største de fikk på Strindberg, min rekord var 5,6 kg.”

Turen tok to og ei halv veke, og politikaren Ytreland hadde råd til reisearrangøren om dette:

”Det som nok vil bli et problem for turistekspedisjoner til NØG med relativt små fartøyer er at overseilingene tar for lang tid, og kan fort bli ukomfortable dersom uvær setter inn. På den andre siden kan en båttransport bli spennende og innholdsrik på inn- og uttur ved passering av drivisbeltet med sitt varierende dyreliv av isbjørn, sel, kobbe, hvalross og sjøfugl. Vi fikk dessverre se lite til av dette da isbeltet var lite og ingenting. Det var tiende gangen jeg krysset dette området, og de gangene var isbeltet fra vel 120 til 240 nautiske mil bredt, en sommer gikk det nesten til Jan Mayen.

Fremtidens ekspedisjoner til NØG bør vel satse på å fly deltakerne inn og ut, enten direkte dit man skal eller til en flyplass/landingsstripe hvorfra man kan ta båttransport videre i området. Denne metode er nå veletablert på Svalbard. Flytransport vil kunne redusere reisetiden fra Norge eller Europa til NØG til 1 dag innreise og 1 dag utreise, med båt vil det medgå i alt 8-10 dager reisetid fra og til Norge.”

Ivar Ytreland hadde også med eit lite avsnitt knytta til eit av mysteria frå den norske fangsthistoria på Aust-Grønland:

”Som noen av dere sikkert husker, gjorde vi et helhjertet forsøk på å finne graven til fangstmann Knut O. Brandal som døde på Hoelsbu i 1934. Vi tok utgangspunkt i Peter Schmidt Mikkelsens bok hvor Brandals fangstkamerat forteller at ‘graven ble muret av sten i et elveleie ca. 1 km vest for Hoelsbu’. Vi lette der i flere timer til det ble helt mørkt og fant intet.”